På kryss og tvers sommeren 2017

En del av de tidligere turene med færingen har gått på langs. Sommeren 2017 gjorde vi som de to foregående somrene – seilte mer eller mindre på kryss og tvers. Vi var tilbake i området mellom Vega og Dønna. Her er det nok av nye øyer å besøke – og kjente steder å vende tilbake til. Verdensarvområdet gjør inntrykk. Vi har truffet trivelige mennesker, sett en variert og vakker natur, fått kjenne på alle varianter av det friluftslivet en færing byr på, – og vi har levd noen uker preget av innfall og tilfeldigheter. Med andre ord akkurat det vi jakter på når vi slipper fortøyningene ett eller annet sted på kysten.

Slik er sporene etter årets tur:Kart 2017

Her er noen tidligere turer:

Søgne – Fredrikstad 2003 >>>
Kristiansund – Arendal 2009 >>>
Harstad – Kristiansund 2010 >>>
Fredrikstad – Sønderborg 2011 >>>
Otteid – Östhammar 2013 >>>
Vega  – Dønna 2015 >>>
Vikna 2016 >>>

Fra Vega til Vikna

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Årets færingtur på Helgelandskysten er slutt. Båten ble tatt opp på Nes og pakket med god hjelp fra Ellen Margrethe, Gisbert og Jorunn. I Brønnøysund traff vi Eilif og Randi som kom i for å si takk for i år, og i brygga lå også Eilif med «Vestavind».

Færingen ble så fraktet til Rørvik og lagt i sjøbua til Inge og Tove i Kvernvika på Mellom-Vikna. Der ligger den og venter på at det skal bli juli 2018. Da roper Helgelandskysten igjen på seilere som ikke blir riktig ferdige med den vakre landsdelen .

 

Pinlig på Skjærvær

I mange år har vi truffet kystfolk og øyfolk.  De har det til felles at de tar i mot båtfolk som kommer på besøk på en vennlig måte: De sier «velkommen», tar tak i fortøyningen, hjelper deg med en plass, spør hvor du kommer fra og hvor du er på vei. Slik er det rundt i Skandinavia, og kanskje særlig i Nord-Norge – og uten tvil på Helgelandskysten. 

Slik var det også første gang Jørgen og jeg ankom Skjærvær. Thorvald tok oss i mot på en rett fram og hyggelig måte, og så vekslet vi noe ord før vi dro avsted. Vi var gjester og ble mottatt som gjester. 

Neste gang vi kom til Skjærvær var det ganske annerledes. Bortvendte ansikter, ingen vennlighet, ikke svar på tiltale, ikke hjelp å få, ikke ønske om å gi adgang til leideren osv. 

Etter alle mine år på kysten var dette første gang jeg opplevde kystfolk oppføre seg på denne måten. Pinlige greier.  

Når vi så forhørte oss om saken blant kjentfolk på Vega forsto vi at dette var en sammensatt og konfliktfylt historie som farende og gjestende båtfolk naturlig nok ikke kunne ha kjennskap til. 

Vi som kommer seilende eller putrende forventer ganske enkelt å møte den vennlige helgelendingen i brygga – men den gang ei.